IKKE RD TIL JUL

N som julen nrmer seg med stromskritt er det mye snakk om julegaver p sosiale medier. Noe jeg har lest utrolig mye den siste tiden er folk som skriver at de egentlig ikke har rd til feire jul for tiden. At de ikke har nok penger til gjre deres barn glade p julaften, og at folk gruer seg til denne kvelden, da presset er s uendlig stort. Er det virkelig blitt slik? At julaften ikke er annet enn et stort press?

Hvert r er det reklame p reklame om bde det ene og det andre p tv og radio. Datamaskiner, tver og forskjellige spillemaskiner som er de perfekte julegaver for barn og unge (sies det). Forventningene til barna vokser, og nskene blir dyrere og dyrere. Dukkene byttes ut med telefoner, og actionfigurer byttes ut med playstation. nskelistene vokser og vokser, og presset p foreldrene blir tyngere og tyngere.

P skolen er ikke presset noe mindre. P barneskoler er det kjent for at etter slike ferier (sommer,jul) blir det bde skriveoppgaver og fortellinger i klasserommet hvor alle hrer p disse barna som har ftt det som har sttt verst p lista. Hvor det fort blir gruppert hvem som er heldigst og hvem som ikke er like heldige. Det har blitt en utrolig stor kamp og konkurranse om dyre pakker og ikke minst flest pakker. Selv har jeg ganske mange ssken og vet at gi alle sammen en ny telefon ikke engang er et tema.

At foreldre m grue seg til jul, i frykt for skuffe sine egne barn syntes jeg er s utrolig trist. En kveld som skal representere kjrlighet blandt venner og familie blir byttet ut med angst og redsel for barna og deres forventnigner. Selflgelig er det jo barn det er snakk om, og de aller aller fleste tenker ikke p at mor og/eller far i det hele tatt har det slik, men 2015 har blitt en tid hvor hva man kjper for summen av penger representerer kjrligheten for barna. Jeg har jo hrt det selv "fikk du bare det? Er ikke foreldrene dine glad i deg eller?". Jeg visste jo selflgelig da at jo klart er de det, men gjr alle barn det?

Senk skuldrene og nyt julen. Nyt familien, og nyt venner. Spis god mat og le hyt. Kos deg. Julen er ikke en tid for press, men gleden av gi og vre omgitt av alle du er glad i. Julen er en tid hvor takknemlighet og kjrlighet er strre enn noe annet. Alle har rd til julen, fordi julen handler om kjrlighet for hverandre, og det kan ikke kjpes for penger!

DU ER DEN FRSTE JEG SER HVER DAG

Det er morgning. Jeg vkner og strekker meg mot deg, og fr jeg i det hele tatt har pnet ynene er du i armene mine. Gjennom hele natten har du ligget ved siden av meg, jeg fr jo ikke ro uten deg der. Jeg str opp, og du er med hele tiden. Uansett hvor jeg skal n, s m jeg ta deg med.

Jeg gr og spiser frokost, og du blir mitt beste selskap. En kjapp frokost kan ta s mye lengre tid, og jeg har ikke drlig tid. Nei, ikke nr du er her og holder meg med selskap. Det er s godt. Du fr meg til smile, du fr meg til le. Du fr meg til grte, og til forst hva som skjer ute i verden. Du er s smart. Muffin m ut p tur, og jeg vet jeg ikke m g alene. Jeg tar deg med meg, og du blir gledelig med. For ja du er jo med p alt!

Alle minner er med deg, kan faktisk ikke huske sist du ikke var med meg rundt. Det er jo oss to. Vi er jo avhengig av hverandre. Hvis du ikke har nok energi til dra ut eller til venner, nei da vet jeg ikke helt hva jeg gjr. For kan ikke skape nye minner uten deg? Jeg tar deg med, og alt du trenger for orke hele kvelden, for s viktig er du for meg. Du er den alle prater om, og du er den alle prater med. For du gir alltid noe nytt. Du er liksom aldri kjedelig. Jeg viser deg stolt rundt til mine venner, for du har s mye kult komme med. S mye som ingen visste.

Dagen er over og vi er igjen klare for legge oss. Jeg har lagt meg, og du ligger rett ved siden av. Rett ved meg, s jeg fr ro. Jeg holder rundt deg en siste gang fr jeg sovner, ja du er den siste jeg ser fr jeg sakte faller inn i drmmene. Den siste jeg holder.

Kjre mobil..

HENNES ALLER FRSTE BURSDAG

Idag er en stor dag her hjemme i Sandefjord. Lysene er tent, og en liten vennlig "Hundekake" er laget. Folk i huset er glade, for idag er Muffin 1 r gammel. Det er alltid det som er stort. Det frste ene ret. Det er ingen hemmelighet at Muffin har vrt ndt til krige seg gjennom ret, og jeg kunne ikke vrt mer stolt at henne. Hun har kjempet, og vist alle hvor stor og sterk hun er, til tross for strrelsen hennes. Hun kjemper hver eneste dag, og imponerer mer og mer. Utrolig hvor glade man blir i husdyr, men snn er det bli en del av familien. Gratulerer med dagen, lille valpen min. Du er kanskje ikke s veldig valp lenger, men for meg vil du faktisk alltid vre det!



MENNESKETS BESTE VENN

Dette er en utrolig vanskelig ting skrive om. Noe som virkelig sitter dypt inne, og som er utrolig srt grave opp. Dette er historien om min kjre valp Muffin, og hvordan hun ble blind....


Jeg husker.... Det var en s fin dag. Solen skinte, og jeg kjrte cabriolet. Hadde nettopp vrt i stallen, og Muffin ble s klart med. Hun elsker jo stallen. Bare kunne lpe rundt og leke, hva er vell bedre enn det? Da vi kom hjem pakket vi sakene vre. Klr og toalettsaker til meg, og hundefor, leker og kurv til Muffin. Vi skulle nemlig p hyttetur. Pappa har en hytte ikke s langt ifra Sandefjord. Ca tre kvarter m jeg kjre for komme til vakre og idylliske hytta p Sande. Dette hadde jeg gledet meg til. Beske familien min. Alle mine ste sm ssken. Hytta har en stor eiendom, s Muffin kan lpe fritt rundt og bare leke. Er liksom s stort at faren for at hun stikker av ikke er der. Endelig var vi fremme. Muffin forstod hvor vi var og ble med en gang ivrig etter p komme ut av bilen. Smssknene mine lp mot bilen og skrek hei og var i hundre over f besk av storesster og den ste valpen. Det er dessverre alt for sjeldent at jeg ser dem.. Muffin og jeg gikk ut av bilen, lite vitende om at de neste 5 minuttene ville forandre livene vre.

Et stort skrik kom fra Muffin. Alle snur seg brtt og ser henne ligge p bakken, under en litt strre hund som pappa eier. Ingen skjnte noen ting. Det pleier jo alltid g s bra? "Hun blr i ynene!" kommer det fra en av ungene. Alle reiser seg i full hast. Muffin snur seg mot oss og vi ser begge ynene fylt med blod. Alle barna begynner hyle, og min eldste lillesster tar med seg min yngste lillesster, som kun er 2 r inn i hytta for spare henne for synet. Pappa lfter Muffin opp og ser at begge ynene p en mte har "poppet ut"."RING DYRLEGE RING DYRLEGE".Det er kaos p hytta. Alle dyrleger i nrheten har jo stengt??


Vi fr tak i en dyreklinikk i Drammen. Pappa, jeg og min stemorfar setter oss i bilen og begynner kjre. Det er en kjretur p 15minutter og jeg husker det er den vrste og lengste kjreturen jeg noen gang har vrt med p. Pappa sitter i baksetet med valpen min, med hnkleover ansiktet for dekke til ynene hennes. Jeg sitter forran som en hysterisk mor. S hjelpesls over ikke klare hjelpe sin egen lille baby.

Vi kommer endelig frem til dyreklinikken og gr rett inn. Vi blir sendt rett inn p et rom og hun blir sjekket med en gang. Muffin skjelver og er redd, men er utrolig flink og lager ikke en lyd. Pappa sin Tskjorte er fylt med blod, og jeg m st ute og gi informasjon om hund og eier til damen i disken. S kommer pappa ut. Muffin skal inn i operasjon.

Vi satt en time og ventet. Ringte mamma for fortelle hva som hadde skjedd, men klarte verken puste eller snakke, s pappa mtte snakke med henne. Jeg bare satt der. Med halsbndet hennes i hnden og hpet og ba om at dette ikke var siste gang jeg s veslejenta mi. Etter litt over en time kom en av veterinrene ut og sa at alt hadde gtt fint med operasjonen, og at de mtte sy sammen ynene hennes, slik at ynene skulle holde seg p plass og ikke dette ut. Vi fikk ogs beskjed om at hun ikke hadde blitt bitt av hunden til pappa, men at imens de lekte, s kan Zita (hunden til pappa) ha trkket p Muffin ved et uhell, og at det hadde blitt s mye trykk i hodet hennes da, at ynene rett og slett poppet ut. Som en hysterisk mor jeg er, s begynte jeg igjen hylgrte. Vi fikk beskjed om at det bare var for oss dra hjem, for Muffin mtte ligge noen timer p observasjon, og at vi kunne ta henne med oss hjem ikveld.


S vi satt oss i bilen alle tre. Helt stille. Hva skal man liksom si? Jeg grt og grt, og det eneste jeg tenkte p var at stakkars lille valpen. Hun er sikkert livredd. Vi kjrte og kom tilbake til hytta der det var laget middag. Stemningen rundt bordet var ganske trykket. Alle satt liksom der. Sm ssknene mine satt og s p meg, og jeg gjorde alt jeg kunne for holde trene inne, da jeg ikke vil at mine 10 r yngre ssken skal se meg trist. Men det gjorde de selvflgelig. Jeg fikk en klem av dem alle, og alle satt igrunn og grt litt overalt p hytteplassen, livredde for hva utfallet til Muffin skulle bli.

Klokken halv 7 kjrte vi tilbake til Drammen for hente Muffin p klinikken. Vi fikk en pose med masse medisiner og smertestillende hun mtte f. Jeg husker jeg ble advart om at hun kunne se litt ekkel ut, med tanke p at begge ynene hennes var sydd sammen. S kom dem brende p Muffin. Hun var pakket inn i et teppe og var veldig slapp. Og igjen begynte jeg grte. Det er utrolig vanskelig, der du str og holder noe du elsker over alt i verden, ikke tenke "Hva om?" eller "Hvis jeg bare".. Resten av denne dagen l hun bare og sov p fanget mitt imens jeg prvde alt jeg kunne hres positiv og glad ut, slik at hun skulle kjenne stemmen min. Kjresten min kom ogs kjrende opp til Sande denne kvelden, da han ikke klarte slappe av vite at bde jeg og Muffin hadde det vondt. Satt s utrolig stor pris p det, og dette var ogs frste tegn p glede Muffin viste, da hun logret og var kjempe glad nr hun hrte han.


To dager senere var det kontroll igjen i Drammen. Jeg og pappa kjrte dit med Muffin. Muffin hadde vrt s flink. Hun hadde spist masse mat, ftt gtt p do, tatt medisinene som hun skulle. Hun hadde til og med vrt ute og gtt i hagen. Veterinren var imponert. Vi fikk beskjed om at vi bare mtte vre positive, selv om ting s veldig mrkt ut. Det var et lite hp om at hun kunne f igjen synet nr stingene var blitt fjernet. Men det var ogs snakk om at hvis hun var redd og hadde det vondt, at vi mtte gi slipp p henne og la henne sovne inn..

5 dager etter ulykken dro jeg og mamma til Drammen, da stingene til Muffin begynte g opp. Stingene p begge ynene ble da fjernet helt, og hpet om at Muffin kunne se igjen var utrolig stort. Men s kom bomben. Muffin var blind. Jeg husker at hele rommet bare ble svart. Jeg bare knakk sammen. Lille ungen som bare er 9 mneder er blitt blind? Den mest perfekte, uskyldige lille valpen? Det var s urettferdig. Bde jeg og mamma grt. Hva er det som skjer videre?
Vi fikk beskjed om at vi mtte flge med p hvordan det gikk med henne, og hvis hun hadde det vondt og var veldig redd, s var det ikke noe vits i beholde henne. Vi skulle ogs p kontroll igjen uken etterp.


Dagene gikk og Muffin vknet mer og mer til. Hun begynte lpe og leke. Fant frem til sklene sine selv, og spiste masse mat. Dette s utrolig lyst ut. Hun klarte seg s utrolig bra! P tur krsjet hun litt i busker, men etter noen dager lrte hun seg akkurat hvor g for unng blomster og busker. Jeg ble s utrolig stolt av hvordan hun klarte seg.
Dagen kom og vi skulle p kontroll. Samme dag s vi ogs at hun hadde ftt en liten blemme p det ene yet, og at det kom utrolig mye vske ut derifra. Akkurat som om det var verk. Nr vi kom til dyreklinikken fortalte vi alt om hvor bra Muffin klarer seg, og hvor stolte vi var av hun. Men med gode nyheter kommer ogs drlige. Dyrlegen fortalte at Muffin hadde utrolig lavt trykk p ynene, og blir det ikke bedre s vil begge ynene rtne bort. Da m hun igjen i operasjon for fjerne dem. MEN dette var kun hvis det ble verre. For hvis trykket holder seg slik det er n eller blir litt hyere kan hun beholde ynene.

Dette er snart 1,5 mnd siden. En ganske fersk sak som fortsatt gjr utrolig vondt i mammahjertet mitt.
Muffin klarer seg s utrolig bra. Og folk som ikke vet at hun er blink, kan ikke se det. Hun vet akkurat hvor hun skal g hjemme for komme seg under stoler og bord. Hun klarer hoppe bde opp og ned av sofaen, og gr opp i trapper. Hun lper rundt og leker med ball. P tur gr hun som en stolt hane. Hun ser kanskje ikke hvor hun er eller hvor hun skal g, men hun tr likevel g uten bnd p lange turer, og er utrolig tff og nysgjerrig.






EN STOR TAKK til min pappa og min kjre stemor som har vrt utrolig stttende gjennom hele ulykken.
EN STOR TAKK til min mamma, bror og stefar som er til stor hjelp med Muffin hver eneste dag, og som hjelper til i vanskelige tider.
EN STOR TAKK til venner som har vist sttte og forsttt at selvom det bare er en hund s betyr hun utrolig mye.
EN STOR TAKK til min kjre kjreste som har vrt der i tykt og tynt.
og ikke minst EN STOR TAKK til Drammen Dyreklinikk som var utrolig profesjonelle og som tok imot Muffin med en gang vi kom.

hits